Hvorfor stå på hodet hvis yoga handler om spiritualitet?

Image

 

Hvis yoga er en spirituell praksis, hvorfor bruker vi så mye tid på å tøye kroppen, puste, og gjøre rare og vanskelige yogaøvelser? Hva er egentlig koblingen mellom kroppen og det spirituelle? Hva er det som gjør yoga til en spirituell praksis?

 

Jeg skal snart holde yogalærerutdanning igjen, slik jeg gjør to ganger i året. I løpet av de fem til seks ukene vi jobber mot eksamen, leser vi mye yogafilosofi, mediterer, og praktiserer asana – yogastillinger. Elevene skal praktisere yoga seks dager i uken, hver uke i løpet av hele kurset. Det er krevende, og mange lurer på hvorfor det er så stort fokus på den fysiske biten av yoga. Forrige kull var ikke noe unntak, og i løpet av den første samlingen fikk jeg igjen spørsmålet:

 

Hva er det egentlig som er så spirituelt med å stå og dra i tærne våre, og tøye og tøye på baksiden av lårene, og øve på å stå på hodet?”

 

Det er et godt spørsmål! Hva er det egentlig som gjør yoga til en spirituell praksis?

 

Jeg måtte tenke meg litt om, før jeg kunne svare eleven min. For hva er egentlig forskjellen på det å trene yoga, og det å praktisere yoga? Er det noen forskjell?

Ja, det er en vesentlig forskjell. En som kommer til yogaen med kroppen som mål, kan sies å trene yoga. Hun gjør øvelsene, pusteteknikkene og den fysiske praksisen for å oppnå de fysiske resultatene man får igjennom jevnlig yogautøvelse. Mer fleksibilitet, økt styrke, smidighet, bedre holdning, mindre vondt i nakke og rygg – det er en lang liste med flotte fysiske resultater man kan oppnå igjennom yoga. Og det er helt greit! Jeg mener at alle grunner til å praktisere yoga har like stor verdi. Om du ønsker å bruke det som treningsform, eller om du søker litt dypere. Men det sagt, vil jeg også si at de som kun jobber med det fysiske, går glipp av fantastiske muligheter til selvinnsikt.

 

Ved første øyekast er det vanskelig å se forskjell på en fysisk orientert utøver, hvis hun stod stilt opp ved siden av en som praktiserte med en åndelig tilnærming til yoga.

Forskjellen er enklere å få tak i hvis man snakker med utøverene i etterkant.

Hun som har en åndelig tilnærming har nemlig ikke fokus på å komme dypere i øvelsene, tøye litt lengre i muskulaturen, mestre de vanskeligste stillingene, og kanskje stå i bro, slik det kan se ut som. Hun fokuserer på helt andre ting, og gjerne da pusten. I tillegg legger hun nøye merke til hva hun opplever av følelser, tanker og reaksjoner under praksisen.

 

Min lærer sa ofte at “Yoga er en pusteøvelse, resten er bare bøy og tøy!”

Og det er virkelig sant. Ved å holde oppmerksomheten på pusten, blir yogapraksisen en meditasjon, der kroppen flyter gjennom øvelsene nesten av seg selv. Oppmerksomheten blir et slags “orkanens øye”, en stillhet midt i stormen av den krevende fysiske praksisen. Vi øver oss på å være rolige, selv når vi gjør øvelser som kan virke overveldende, uoverkommelige eller vanskelige.

På den måten transformerer vi våre egne reaksjonsmønstre også av yogamatten. Når vi gang på gang har måttet forholde oss rolige, puste rolig og bevege oss rolig og avbalansert gjennom ting som skremmer vettet av oss, som for eksempel å stå i bro, eller stå på hodet, gjør det noe med oss.

Situasjoner i vårt daglige liv som er skremmende, vil oppfattes av kroppen på samme måte som de utfordrende yogastillingene, og vi vil ubevisst reagere slik vi har gjort på yogamatten.

 

Elevene min kunne kjenne seg igjen i dette. De fortalte meg;

 

Ja! Det er sant! Jeg bruker ofte yogapust når jeg skal opp til eksamen, for eksempel!” Flere var enige.

 

Jeg bruker det når jeg blir sinna på ungene. Jeg puster rolig, og så kjenner jeg at stresset liksom renner av meg.”

 

Jeg bruker det når jeg skal holde presentasjoner for kunder på jobben. I forkant kan jeg kjenne meg stresset, men jeg blir straks roligere når jeg puster meg ned med yogapust. Det er som om kroppen og hodet kjenner det igjen.”

 

Jeg bruker det når jeg krangler med mannen min. Jeg er roligere, og blir også snillere.”

 

Jeg bruker det i konflikter med kollegaen min. Jeg dras ikke like lett inn i drama lenger. ”

 

Forslagene rant inn. Det var mange som kunne kjenne seg igjen i hvordan yogapraksisen hadde forandret måten de forholdt seg til vanskelige situasjoner på. Kommentarene var flere om hvordan yoga faktisk hadde forandret dem.

 

Det er ikke noe hokus pokus over det, det er faktisk ganske enkelt. Ved jevnlig praksis, med fokus på pusten, ved å gjøre yoga rolig og med tilstedeværelse, hadde elevene mine lært seg å stå i forskjellige situasjoner på matten med en myk, rolig og stødig tilstedeværelse. Og denne evnen hadde forgrenet seg ut av yogarommet og inn i dagliglivene deres.

 

Jeg mener at dette er et av de første åndelige aspektene av yoga vi møter når vi begynner å praktisere. Noe som ikke har med kroppen å gjøre, men med hvem vi er inni oss, og hvordan vi lever i verden.

Gjennom yoga blir vi bevisst våre egne reaksjonsmønstre, og lærer og trener på andre og mer hensiktsmessige måter å reagere på. Vi utsetter oss for krevende situasjoner på yogamatten, som frembringer forskjellige reaksjoner i oss. Igjennom oppmerksomt nærvær og tilstedeværelse, kan vi iaktta disse reaksjonene, og på matten prøve ut andre og mer fornuftige måter å reagere på.

Er du aggressiv og angriper utfordringene med forakt, kan du kanskje forsøke å jobbe med mer ydmykhet. Er du glad i å kose deg og bøyer av for utfordringer, kan du forsøke å konfrontere dette, hoppe i det, og lære av det. Disse nye måtene å håndtere utfordringene våre på tar vi med oss inn i andre situasjoner, og har da også med oss de samme redskapene til å velge andre måter å reagere på i situasjonen utenfor yogarommet. Det gir oss rett og slett større frihet i livene våre.

 

Jeg opplever det slik. Igjennom praksisen min lærer jeg å stole på meg selv. Jeg blir kjent med mønstrene mine, og lærer å gjenkjenne de når følelsene koker. Ved å ha trent oppmerksomheten min til å kjenne igjen egne mønstre, kan jeg velge å reagere annerledes. Det gir meg som menneske større frihet i livet mitt. Jeg har mer kunnskap om meg selv, større bevissthet om hvem jeg er, og jeg opplever oppnåelse av egne åndelige mål igjennom min regelmessige praksis.

 

Så, tilbake til hva det egentlig er som er så spirituelt med å tøye baksiden av lårene våre?

Jo – det som skjer på innsiden av oss er nøkkelen. Hos en fysisk utøver er kroppen målet , perfeksjon av de fysiske yogastillingene.

En spirutuell utøver bruker kroppen som redskaptil en dypere og rikere opplevelse, og utvikling av seg selv. Hvordan du reagerer, hva du opplever, og hvordan du velger å reagere på følelsene dine når du strekker, gjør at du utvikler deg som menneske. Og vi mennesker er jo nettopp det – både kropp og ånd.

 

 

 

Advertisements
Posted in Uncategorized | Tagged , , , , | 4 Comments

Er yoga for alle?

Image

I alle år har jeg sagt at “ashtanga yoga kan praktiseres av alle”.

Uansett hvor gammel du er, hvor stiv du måtte være, om du er tykk eller tynn, skadet eller frisk, rastløs eller sedat. Yoga er en praksis som ikke krever noen andre forutsetninger enn at du har lyst, at du gidder, og at du tør.

“Tør?”, spør du kanskje? Hvorfor tør? Er det så skummelt å praktisere yoga? Nei, det er ikke skummelt å praktisere yoga. Men, det kan være skummelt å konfrontere seg selv. Å se på de sidene av seg selv man kanskje ikke liker så godt. Kjenne på de følelsene som gjør vondt. Og det skjer når man praktiserer yoga.

Yoga handler om mange ting, men mye av praksisen ligger i å gå på matten regelmessig, også de dagene du ikke har lyst. De dagene der du har mest lyst til å sette deg i solen med en bok, løpe ut i skogen og høre fuglesang, gjemme deg under dynen og ikke ta telefonen, eller drikke en flaske vin eller to med bestevenninnen din. Ofte, å rømme fra det som ikke kjennes greit ut, og fylle på med noe annet i steden.

Trine er en av mine faste yogaelever, som har gått hos meg lenge. Hun begynte etter et svangerskap der hun hadde lagt på seg endel kilo, og kom først på barselyogakurs sammen med den lille datteren sin. Senere avanserte hun til nybegynnerkurs, og etterhvert videregående og Mysorepraksis. Det siste året har vært tøft for Trine privat, og det har ikke vært så mye yoga som hun ønsket. Trøstespist har hun også, og lagt på seg alle de kiloene hun i begynnelsen tok av, da hun praktiserte jevnlig. Trine kom til meg i studio, og spurte om vi kunne ta en prat over en kopp te.

“Jeg lurer på om kanskje ikke Ashtanga Yoga er noe for meg likevel, jeg.”, “Kanskje jeg skulle prøve meg på en yogatype som ikke er så krevende, som f.eks Yin Yoga?” sa hun.

“Javel”, sa jeg – “hvorfor tror du det?”

“Nei, du skjønner, jeg har jo så stor mage, og jeg har korte armer og korte ben, og jeg kommer jo aldri til å greie å få armene mine til å møtes bak ryggen i Marichyasana-stillingen..”

Jeg var ikke overrasket over Trines  tankegang siden den er så vanlig, hos alle mennesker. For oss som driver med yoga, vil vi før eller siden møte alle våre begrensningene på yogamatten. Noen av oss er stive, og sliter med det. Det kan ta årevis før vi greier å nå gulvet, uten å måtte bøye knærne. Noen av oss er rastløse, og greier ikke å roe ned verken pusten eller tempoet, men raser avgårde på matten. Noen av oss har en tendens til å miste både fokus og energi 30 minutter inn i praksisen, og har mest lyst til å avslutte der uten å gjøre ferdig hele serien med stillinger. Vi møter alle sammen disse utfordringene, i en eller annen form.

Yoga gir oss en unik mulighet til å bli klar over våre egne tendenser, våre egne mønstre som vi har bygget over tid. Ofte kaller vi dem “personlighet” eller “kroppen min”, og tror at de er statiske, og ikke kan forandres på. Sannheter som at “jeg er så stiv”, “jeg er så stresset og urolig”, og “jeg greier ikke å binde meg til å gjøre noe regelmessig over tid”.

Er vi heldige, oppdager vi kanskje etterhvert hvordan disse tendensene kan endre seg fra årstid til årstid, fra livssituasjon til livssituasjon. Igjennom jevnlig praksis, og er du heldig, ved kyndig hjelp av en erfaren yogalærer, vil du se at du faktisk selv kan endre på disse mønstrene.

Ashtanga Yoga er en form for yoga, der du vil møte deg selv i døren – eller på matten, som vi sier. Du slipper ikke unna, du er nødt til å konfrontere deg selv, være sann mot deg selv. Er du stiv, vil du merke det. Er du stor, vil du merke det. Er du rastløs, vil du merke det. Og er du lat, slapp, lei deg, glad, full av energi – du vil merke det. Mange vil si at det er litt det som er vitsen med praksisen. Vi bruker opp til 90 minutter på matten hver dag. Det krever sin kvinne – eller mann – å møte seg selv, kjenne på seg selv igjen og igjen, dag etter dag.

Jeg tok en langsom slurk av teen min, og så sa jeg til Trine:

“Men hva med Elina, da?”, som er en av Trines yogavenninner, og også en fast elev i studio.

“Du vet jo at Elina er stivere enn de fleste andre elever jeg noengang har hatt. Hun kommer mest sannsynlig ikke til å kunne gjøre en hel masse yogaøvelser på veldig lenge – slik de ser ut på bilder i bøkene. Men hun praktiserer allikevel hver dag, og nyter godt av alt yogaen gjør for henne. Synes du at Ashtanga Yoga ikke passer for henne, bare fordi hun er så stiv?”.

Trine ble litt paff. Hun hadde, i sin egen frustrasjon over stor mage, ikke sett at hun kanskje så på seg selv som litt annerledes enn andre. Det er lett å se sine egne begrensninger, men være raus ovenfor andres.

Det er en av mine kjepphester dette, at alle kan praktisere yoga, uansett hva slags fysisk eller psykisk utgangspunkt du har. Praksisen kan tilpasses den enkelte, og vi tilstreber oss ikke et ytre mål om fysisk mestring.  Kroppen vår er redskapet vi bruker for å praktisere yoga, den er ikke målet i seg selv. Det er hva vi opplever igjennom yogapraksis som er målet. Og det var det jeg konfronterte Trine med.

– “Hvorfor praktiserer du Ashtanga Yoga?”

– “Såvidt jeg vet, slik jeg kjenner deg, er det jo fordi du blir bedre kjent med deg selv, følelsene dine, frykten din – og fordi du føler deg bedre etter praksis.”

Hun måtte innrømme det. Ved å bruke Elina som eksempel, ble det veldig klart for henne at hun så seg selv som forskjellig fra alle oss andre. Og hun så at også vi møter våre demoner på matten, hver dag. Om det så er en mage som er i veien, hofter som er stive, angst som sitter i kroppen, tanker som aldri gir seg.

Å gå på yogamatten hver dag gir oss en unik mulighet til å bli bevisst tankene vi har om oss selv, og om kroppen vår. Det gir oss muligheten til å puste oss igjennom det, og kjenne effekten av hva yoga gjør med kroppen vår, og sinnet vårt.

De fleste som har gjort litt yoga, rapporterer om det samme. De blir roligere. Tryggere. Har mindre angst. Opplever større trygghet i seg selv, og etterhvert også bedre selvfølelse. Egne demoner blir mindre skumle, uansett hvilken form de har.

Yoga, også den fysisk krevende Ashtanga Yoga, er for alle. Du kan oppleve hva praksisen kan gjøre for deg, uansett hva slags utgangspunkt du har. Gå på matten. Pust rolig igjennom nesen, og gjør noen solhilsner. Hold fokus på pusten, kjenn på kroppen din. Vær i øyeblikket, i praksisen, i det du gjør her og nå. Og kjenn etterpå, når du legger deg ned til avspenning, hvor rolig du er, hvor rolig pusten din er, og legg merke til også om kanskje sinnet ditt er noe roligere enn før du begynte. Vanskeligere behøver det ikke å være. Det er dét som er yoga. Tøylinggen av sinnets bevegelser, igjennom fysisk praksis.

Ha en fin uke!

-hanne 🙂

Posted in Uncategorized | Tagged , , , , , , , | 5 Comments